Trykt selvklebende tape brukes hovedsakelig til produktemballasje, som forsegling av bokser, bunting og merking. Trykt emballasjetape krever god vedheft, viss styrke og seighet for å sikre emballasjens fasthet og lufttetthet. Så, hva er testmetodene for trykt selvklebende tape?
① Inspeksjon av utskriftskvalitet: Visuell inspeksjon kombinert med standard fargekort, forstørrelsesglass og andre verktøy brukes til å evaluere klarheten, fargen og registreringsnøyaktigheten til trykte mønstre og tekst. For deteksjon av fargeavvik kan et kolorimeter brukes for nøyaktig måling; Fargeforskjellen fra standardfargeprøven bør møte det spesifiserte området.
② Inspeksjon av tapeoverflate og kantkvalitet: Under naturlig lys eller standard lysforhold, observer tapeoverflaten visuelt for defekter som bobler, partikler, rynker, riper og delaminering, samt om kantene er pene, krøllete eller ujevne i bredden. For mindre defekter kan forstørrelsesutstyr som mikroskop brukes til observasjon.
① Breddemåling: Bruk måleverktøy med nødvendig nøyaktighet (som skyvelære, mikrometer osv.), mål bredden på forskjellige steder på båndet. Ta gjennomsnittsverdien som tapebredden. Måleresultatet skal oppfylle nominell verdi og toleransekrav.
② Lengdemåling: Rull båndet fra kjernen med jevn hastighet. Bruk en meterteller eller annen lengdemåler for å måle den faktiske lengden på båndet. Den målte verdien bør ikke være mindre enn den nominelle lengden.
③ Tykkelsesmåling: Bruk en tykkelsesmåler for å måle tykkelsen på forskjellige steder på tapen, inkludert underlagets tykkelse og den totale tykkelsen (substrat + limtykkelse). Målenøyaktigheten til tykkelsesmåleren skal oppfylle testkravene, og måleresultatene må oppfylle tykkelsesområdet og jevnhetskravene spesifisert i produktstandarden.
① Strekkstyrke og forlengelse ved bruddtest: I henhold til relevante standarder, kutt en prøve av en viss størrelse fra båndet og utfør en strekktest på en universell testmaskin ved spesifisert strekkhastighet. Registrer maksimal kraftverdi ved brudd (dvs. strekkfasthet) og forlengelse ved brudd (beregn forlengelsen ved brudd). Testprosessen bør strengt kontrollere miljøforhold som temperatur og fuktighet for å sikre nøyaktigheten av testresultatene.
② Initial Tack Test: Den vanlige rullende ballmetoden for innledende tacktesting innebærer å plassere en stålkule av en spesifisert størrelse på en skrånende teip og observere rulleavstanden eller stoppposisjonen til ballen for å vurdere tapens innledende tackling. Testutstyret skal oppfylle standardkrav og må kalibreres før hver test.
③ Holdeklebetest: Ved å bruke en holdeklebetester, festes prøven av teip til en spesifisert testplate, og et visst trykk påføres. Testplaten henges deretter vertikalt, og under spesifiserte temperatur- og tidsforhold blir båndet observert for fenomener som løsrivelse eller forskyvning for å avgjøre om båndets holdestift oppfyller kravene. Nøyaktigheten og stabiliteten til festetesteren har en betydelig innvirkning på testresultatene og krever regelmessig vedlikehold og kalibrering.
④ Avrivningsstyrketest: Den selvklebende teipprøven festes til overflaten av objektet som skal limes. Ved spesifisert skrellehastighet og vinkel brukes en strekktestmaskin for å skrelle tapen fra overflaten. Kraftendringen under peeling registreres, og gjennomsnittlig avskallingsstyrke beregnes. Nøkkelen til testing av avskallingsstyrke er å sikre kvaliteten på prøvevedheften, nøyaktigheten av skrellehastigheten og -vinkelen og presisjonen til testutstyret.
① Deteksjon av grense for farlige stoffer i lim: Kjemiske analysemetoder, som gasskromatografi-massespektrometri (GC-MS) og høyytelses væskekromatografi (HPLC), brukes til å kvalitativt og kvantitativt analysere skadelige stoffer som formaldehyd, toluen, benzhelen, benzhen og stoffer. Testresultatene bør oppfylle grensene spesifisert i nasjonale standarder. Testprosessen må utføres strengt i henhold til relevante standard driftsprosedyrer for å sikre nøyaktigheten og påliteligheten til testdataene.
② Kjemisk korrosjonsmotstandstest: Tapeprøven nedsenkes i en kjemisk reagens med spesifisert konsentrasjon og temperatur. Utseendeendringene til båndet observeres periodisk over en viss periode (f.eks. hevelse, misfarging, delaminering, etc.), og endringene i båndets fysiske egenskaper (f.eks. strekkstyrke, avrivningsstyrke, etc.) testes for å vurdere båndets kjemiske korrosjonsbestandighet. Type, konsentrasjon, nedsenkingstid og temperatur til de kjemiske reagensene som brukes i testen bør bestemmes i henhold til tapens tiltenkte bruksmiljø og relevante standarder.
① Nedbrytbarhetstest: For biologisk nedbrytbare trykte taper brukes passende testmetoder basert på deres nedbrytningsmetoder (f.eks. biologisk nedbrytning, fotonedbrytning, hydrolyse, etc.). For eksempel kan den biologiske nedbrytbarhetstesten begrave båndprøven i et spesifikt jord- eller komposteringsmiljø, og overvåke massetapet, endringer i mekaniske egenskaper og nedbrytningsprodukter til båndet over en viss periode for å vurdere om dens biologiske nedbrytbarhet oppfyller standardkravene. Testprosessen må simulere faktiske miljøforhold og strengt kontrollere testparameterne.
② Resirkulerbarhetsvurdering: Ved å analysere materialsammensetningen til den trykte tapen og kombinere den med eksisterende resirkuleringsteknologier, vurderes gjennomførbarheten og metodene for resirkulering. For eksempel, for trykte bånd med plastfilmsubstrater, kan deres kompatibilitet og bearbeidbarhet i plastresirkuleringssystemer analyseres basert på materialtype (f.eks. BOPP, PET, etc.).
③ Deteksjon av tungmetallinnhold: Innholdet av tungmetaller (bly, kvikksølv, kadmium, krom, etc.) i den trykte tapen detekteres ved hjelp av instrumenter som atomabsorpsjonsspektrometri (AAS) og induktivt koblet plasmamassespektrometri (ICP-MS). Testresultatene bør være lavere enn grensene spesifisert i nasjonale standarder. Testprosessen må følge prøveforberedelsen og analysemetodene til relevante standarder for å sikre nøyaktigheten og påliteligheten til testresultatene.
